Utarbeidet av Jan Schaanning 1997; rev. mars 1999

Diagnose: Kronisk obstruktiv lungesykdom med lungesvikt.

1. Arthur har kombinert, vesentlig obstruktiv ventilasjonsinnskrenkning. Han har betydelig/svær arteriell hypoksemi med lett CO₂-retensjon.
2. Prøvesvarene taler for lungesvikt, ut fra CO₂-retensjon som tyder på nedsatt evne til å eliminere CO₂. Hjertesvikt med stuvning har som regel normal/lav CO₂ p.g.a hyperventilasjon (stimulering av intrapulmonale receptorer av ødemvæske/trykkøkning).
3. Arthur vil muligens trenge oksygen i form av permanent oksygenbehandling. Betingelsene for dette er hvile-PaO2 under 7.2 kPa etter optimal terapi (flere ukers behandling med bronkolytika, evt. steroider, antibiotika o.a.). Respirator kommer kun på tale ved akutt sykdom/forverring - det er det jo ikke tale om her hva hans kroniske bronkitt angår.
4. Tilstanden er akutt og alvorlig og tyder på sirkulasjonskollaps. En må tenke på først og fremst hjerteinfarkt med denne anamnese (anginoide smerter på forhånd). Lungeemboli er en annen mulighet. Det er aktuelt å se etter tegn/symptomer på thromboflebitt.
   
   Arthur trenger oksygen og smertestillende. Han skal imidlertid ikke ha ukontrollert oksygentilførsel, da dette kan slå ut det hypoksiske respiratoriske driv som slike pasienter har (høy pCO₂, lav pO₂), og føre dem inn i en irreversibel CO₂-narkose og død.
   
   Smertestillende medikamenter (spes. morfin) må også gis svært varsomt, under kontroll av respirasjonen, da analgetika virker depressivt på respirasjonssenteret.

• Spirometri
• Arteriell blodgass-status - kronisk respirasjonssvikt
• Bedømme nødvendighet av, og varsomhet med, tilførsel av oksygen og smertestillende til pasient i lungesvikt

• Diff. diagnose lunge/hjertesykdom ut fra klinisk fysiologiske data
• Behandling av kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS)

Fagmiljø: IFBT

Kjell Olsen, 62 år, tilkalte kommunelegen etter at han hadde hatt økende magesmerter de siste to døgn.

Det viste seg at pasienten hadde skrantet med dårlig appetitt og tiltaksløshet det siste halvåret. Han hadde vørt til lege som fant hemoglobin ("blodprosent") på 11.2g/dl (normalt for alder og kjønn er 13.5-17.4). Dette ble tilskrevet dårlig appetitt og pasienten fikk jerntabletter uten at øvrige undersøkelser ble gjort. Den siste måneden før den akutte episoden endret avføringen seg og ble løs og hyppig, avbrutt av lengre peridoer med diffuse magesmerter og forstoppelse. Han hadde sett noe friskt blod i avføringen.

De siste to dager før han tilkalte legen hadde pasienten ikke hatt avføring. Etterhvert spilte magen seg ut, og han fikk ikke ut luft. Ved undersøkelse fant legen magen utspilt og øm. Han ble innlagt tiltrengende øyeblikkelig hjelp med mistanke om ileus ("tarmslyng").

Undersøkelsen i mottakelsen bekreftet sykehistorie og funn. Et røntgen oversiktsbilde viste luftfylte, utspilte tarmslynger i høyre del av tykktarmen og i tverrgående del av tykktarmen. I hele venstre del av tykktarmen var det sparsomt med luft.

Tilstanden bedret seg noe etter innleggelsen og dagen etter ble det gjort en colonoscopi (endoscopisk undersøkelse av tykktarmen) til øverst i venstre del av tarmen. Her måtte undersøkelsen avbrytes på grunn av store, polyppøse svulstmasser som nærmest okkluderte tarmen.

To dager senere ble pasienten operert med en venstresidig hemicolectomi (fjernet venstre del av tykktarmen). Tarmen var medtatt av sirkulasjonsforstyrrelser slik at den ikke lot seg skjøte sammen. Man anla derfor en colostomi (resterende tykktarm ble lagt frem gjennom bukveggen, såkalt "pose på magen"), og endetarmstumpen ble lukket inn mot bukhulen for eventuell senere sammenskjøting av tarmen.

Under operasjonen fant man at tarmområdet med svulsten hang noe fast i omgivende tynntarm. Det var flere forstørrede lymfeknuter langs tarmen nær svulsten. I leveren var det flere harde knuter. Histologisk undersøkelse av svulsten bekreftet gjennomvekst av alle tarmens lag og inn i bukhinnen. De forstørrede lymfeknutene inneholdt kreftceller og en biopsi (vevsprøve") fra leveren viste kreftceller av samme type som i tarm og lymfeknuter.

Man valgte i dette tilfellet å la tarmen ligge fremme fortsatt og pasienten ble utskrevet etter 15 dager i rimelig god allmenntilstand.